Verden er "Le grand macabre"

Livet går sin gang alle finner sitt eget svar

Den Norske Opera i Bjørvika i Oslo har vist forestillingen "Le Grand Macabre" av György Ligeti. Den avgående operasjefen Per Boye Hansen sier at dette er en opera skapt i vår tid og tilhører operaens kánon. Skaperen av forestillingen sier altså at tiden vår er makaber og det betyr at noe i den får en til å tenke på døden.

Dette er en komedie med et svart underliggende tema: Er verden gal, skal vi le eller gråte? Skal vi ta inn over oss at verden kanskje går under klokken 12 eller skal vi la det passere og leve livet inntil det eventuelt skjer. Verden er fylt av drifter, begjær og lengsler, og bisarre og burleske hendelser velter inn over oss. Skal vi leve angstfylt eller skal vi la det stå til og ha det fint mens vi er her? Enhver må finne sitt svar på slike spørsmål. Eller er vi alle en data-animasjon?

Les her: Vi lever i en datasimulering og alle skaper sin egen verden. Vi vet ikke hva eller hvem vi er.

Plot eller stykkets fortelling

Regissørene hevder dette dreier seg om livets gang, og vi ser voldsom kroppslighet og dekadanse satt inn i et land som heter Brueghelland. Vi tas først med til en gravplass hvor Amanda og Amando holder på med sin lek, og Nekrotzar får med seg Piet the Pot som sin hjelper i et prosjekt der han skal drepe hele verden. I hoffastrologen Astradamors hus tenkes det mye på kraftig sex, Venus kommer, Mescalina drepes og Necrotzar går til prins Go-Gos palass. Her foregår det mye med en sint mob i spissen, politi og mye vesen. Necrotzar dukker opp, men han blir drukket full.

Mennesker av kjøtt og blod i en makaber verden? Bak alt finner vi kvinnekroppen.

Kometen er nå nær, men Necrotzar sovner. Tilbake på kirkegården finner vi Go-Go, politi dukker opp, Mescalina er ikke død, Necrotzar våkner og blir nesten drept av henne, Piet og Astradamor tror de er i himmelen, men skjønner de er i live når de begynner å drikke. Necrotzar svinner hen, og alle synger moralen i historien.

Historiens moral

Frykt ikke døden, godtfolk!

Ingen vet når den kommer!

Og når den kommer, så la den komme...

Farvel så lenge, lev i munterhet og glede!

Les her: Livet er ikke farlig og det er naturlig å dø.

Kroppen som ikon

Man kan tolke dette dypt eller overfladisk, men en god historie er det. Død og latter går hånd i hånd, lykke eller tilfredshet hindrer deg i å se hva som foregår, nyt nåtiden, døden kommer i sin tid uansett. Kroppen er et ikon, og derfor viser man fram den store dramatiske kvinnekroppen med sine store oppspilte øyne, åpen munn, overflater, innvoller, hulrom og åpninger. Vi ser et bilde av verden, noe er fullstendig galt, og mat, sex, rus, makt, prestisje er det viktigste. Dette er kraftig kritikk av vårt samfunn og en melding om at her må du bare være med ellers tørner du.

Det har vært sagt at Ligetis hjemland Ungarn har spilt inn momenter til forfatteren med sin overvåking, korrupsjon og maktkamp, men det kan også tolkes som et skrekkbilde av det samfunnet som kommer.

Skaperne

György Ligeti var ungarer (døde i 2006), jobbet lenge i Sverige og brukte originale metoder i sin musikk. Han er moderne, bruker skjeve tonerekker, afrikanske impulser og kan synes vanskelig. Musikken fungerer her utmerket og dramatisk. Libretto er laget i samarbeid med Michael Mieschke etter Ghelderodes La balade du Grand Macabre. Stykket ble først framført i 1978, er vist hundrevis av ganger rundt omkring, og er produsert av La Fura dels Baus sammen med Ollé og Carrasco. Den norske operas sangere er gode og har komisk talent, og Fiore er musikalsk leder med mye spesielt i orkestergraven.

Operaen er komisk og svart, til ettertanke og underholdende.

Vi får slutte oss til Henrik Ibsens ord om verden: Herregud, en kan da ikke gjøre noget bedre end leke i denne velsignede verden. (Lille Eyolf)

Boye Hansen var i gang, men ble stoppet, verden er makaber, men også komplisert.

Les flere artikler på NyttNorge. Se emnene våre og bruk søkefunksjonen eller les de anbefalte artiklene våre. Stopp, tenk og gjør det.