Vårt liv er simulert fra program med komplette data for sansene våre

Dataprogrammet vi lever i begrenser oss ikke

I filmen "Ready Player One" av Steven Spielberg smelter filmens virtuelle verden og egen virkelighet sammen, og en slik situasjon kan være nærmere i tid enn vi aner. Snart kan vi kjenne trykk og berøring gjennom virtuell virkelighet. Såkalte haptiske sensorer utvikles nå kraftig og gjør det mulig i film og spill å kjenne at du klapper en hund eller at noen gir deg et håndtrykk. Trykk, vibrasjon og bevegelse fører oss nærmere en reell opplevelse. Man kjenner vinden, regnet og at en veps stikker deg.

Flysimulatorer for trening av piloter er meget naturtro, og dataspill med flysimulering er også visuelt nær et virkelig miljø. Man kan til og med legge inn tåke, vind og regn så man nesten blir våt. Simulering av virkeligheten med datamaskiner blir mer og mer lik virkeligheten på mange områder.

Flygere glemmer at de trener i en simulator.

Vi har en hypotese om at livet er en datasimulering, og vi arbeider med å forstå og konkretisere hvordan simuleringen teknisk og praktisk er laget. Det er det ingen andre som prøver på, for alle er redde for sannheten. Skal vi komme videre i dette arbeidet må vi lage eksperimenter som kan vise oss hvordan vår oppfattelse fungerer. Vi tar utgangspunkt i at virkeligheten vår er en laget presentasjon som vi oppfatter med de systemer for oppfattelse som vi er utstyrt med. Virkeligheten er en avansert projeksjon, kanskje et hologram, der vår oppfattelse finner sted. Vårt liv er en virtuell realitet generert av et dataprogram. Det er sammenlignbart med de dataspill vi mennesker har laget, men det har mye høyere teknisk kvalitet.

Oculus har høy grafisk kvalitet og mye funksjonalitet.

Bak vår virkelighet finnes det man trenger for å lage en simulering

Her er logiske kretser med fantastisk kapasitet, maskinkode, programvare for applikasjonen, programvare for emulering, et eller flere grensesnitt og utstyr for presentasjon av resultatet vi skal se. Ingenting av det tekniske kan vi ane eller se. Vi ser bare en presentasjon på et nivå laget for oss, noen kaller det en desktop for menneskeliv.

Alle skapninger på Jorda har sitt eget system for oppfattelse som gjør at de oppfatter verden på sin måte, og ut fra sin mentale kapasitet. Noen ser langt og detaljert, andre har ekstrem luktesans, noen har stor hjerne, og alt er koordinert. Alle spiser andre skapninger for å leve i dette programmet, alt er satt sammen i et stort bærekraftig system, og alle funksjoner finnes. Alt skjer i øyeblikket og er bare et syn, et bilde produsert av datasystemet. Alle har en intelligens gitt av programmet. Denne intelligensen tillater bare det som er bygget inn i programvarens rammebetingelser, men man styrer selv hvordan livet blir, avhengig av hvordan man klarer å utnytte systemets funksjoner. Er man aktiv, søker og finner ut hvordan ting virker, blir livet rikt.

En hvit mus har sine begrensninger, som alle andre.

Sannsynligheten for at vi ser virkeligheten som den er er lik null

Vårt utstyr for oppfattelse - hjerne, sanser - er laget for et bevisst sterkt avgrenset formål som er å kunne gjennomføre livet vårt. Innenfor dette lever vi, og vi ser en grafisk presentasjon der alt lages for oss i øyeblikket etter hvert som vi lever. Vår verden er ad hoc - den er skapt eller laget i det øyeblikket som er vårt liv. Vi har evne og kapasitet til å gjøre alt innen systemets funksjonalitet. Alle kan teste grensene for programmets funksjonalitet hvis de tør.

Alt skjer ut fra den situasjonen vi er i. Det som har skjedd er lagret i minner som vi kan ta fram. Vi husker ting vi selv har opplevd, og vårt minne er lastet opp med noe de kaller historie og fagkunnskap for å sette alle ting i sammenheng i universet. Vi vet ikke om noe av dette er sant, for vi har ikke sett det selv. Teknisk kan det komme fra en datafil i systemet når situasjonen sier at vi trenger det.

Vår hukommelse er elektrisk styrt (ser det ut som).

Evolusjon er et spinn

Vi lever med en fortelling om at det har foregått, og at det fremdeles foregår, en evolusjon som fører oss i en viss retning. Gjeldende teori er basert på begrepet biologisk fitness som sier at den som er mest egnet vinner fram. Da hevder man at vi har en utvikling der det eneste målet er å overleve - de som har best fitness lever videre, deres egenskaper bringes videre og skaper verdens framtid. De andre skapningene forsvinner og dør. (Begrepet fitness brukes på norsk også.) Men dette er bare en teori uten praktiske bevis.

Noen prøver å konstruere vår bevissthet med matematikk

Argentineren Chaitin hevder at algoritmisk informasjonsteori er nøkkelen til å løse problemer innen biologi og finne en formell definisjon av hva liv er. Med denne matematikken mener han vi kan oppdage livets opprinnelse, og hvilken utvikling som kommer til å skje. Da kan vi også komme nærmere hva bevissthet er og hvordan hjernen vår fungerer. Han har tatt i bruk uttrykket digital filosofi som et verktøy for å komme videre. Undervisning i datateknologi inneholder nå oftest noe om faget algoritmisk informasjonsteori.

Dette kan være noe av forklaringen på hvordan utviklingen skjer. Alt kan være styrt av dataprogrammer med detaljerte instrukser for hvordan vår verden lages og hvordan utviklingen skal skje. Utfordringen er å lage virkelige forsøk som viser at slik er det.

Matte løser ikke livets gåte.

Tenk først at det virkelig finnes en realitet i bakgrunnen som vi ikke kjenner

Basert på at dette finnes en maskinverden med en presentasjon gir våre sanser oss et bilde tilpasset det vi skal se - vår virkelighet. Vi vet ikke hvordan vi har fått denne oppfattelsen av virkeligheten, det mest sannsynlige er at den ligger i programmet vi lever i.

De som tror på evolusjon mener virkeligheten er formet gradvis ut fra summen av alle handlinger som foregår, og at alt startet med Big Bang. De som viser størst fitness lager derfor verden, for de formerer seg. Alt henger sammen med organisme og situasjon. Utviklingsdata kan bedre og mer effektivt enn i en evolusjon samles inn med et dataprogram. Da er forklaringen at alt er et dataspill der man samler data, utvikler sitt bibliotek og kommer opp på neste nivå. Det finnes feilkorrigerende koder, data må komprimeres, og konseptene må utvikle seg riktig og logisk. Situasjonen er kompleks, og det er mange funksjoner i programvaren.

Virkelig krig og krig i spill ser nå helt like ut.

Alle funksjoner er programvare

Det finnes ikke minner eller spor om evolusjon hos noen av oss, ingen av oss har sett den og ingen kan vite om den er sann. Alt som skjer kan derimot være bestemt av programvare, muligens med kontinuerlige automatiske tilpasninger, av noen kalt kunstig intelligens AI.

Da er det slik at det er laget et bilde for oss - et design i en desktop - for å forenkle maskinverdenen og gi oss en verden der vi kan delta i spillet, og som vi kan leve og dø i. Noen har kalt det en rik matrise der nesten uendelige funksjoner finnes. Her har vi store muligheter til å gjennomføre livene våre på den måte vi er programmert for.

Det bilde vi ser i presentasjonen vi får må vi ta alvorlig, for det er virkelig i den forstand at logikken bak bildet er komplett. Går man ut i regnet blir man våt, spiser man mat blir man mett, og hvis man blir overkjørt av en bil dør man.

Andre folk og skapninger I nærheten kan oppfatte alt dette for vår verden er en massiv flerspiller oppfattet realitet. Alt er laget slik at vi at vi vet hva som skjer i den presentasjonen vi ser, og de som er rundt oss vet hva som skjer. Det gjør at vi kan fortsette spillet, interagere med andre og med omgivelsene og holde oss i live. Slik lever vi uten å kjenne virkeligheten - den får vi aldri se for den ligger et annet sted i en maskinverden. Når man går ut i vannet og drukner er det opplevelsen som simuleringen gir som er vår virkelighet, men det er ingen som virkelig drukner. Vi hallusinerer det, eller teknologien gir oss det.

Datasimulering kan forklare alt vi oppfatter, men det forklarer ikke hvor vi kommer fra eller hvem vi er og hvem som styrer det hele.

13th Floor: Man kan gå fra en realitet til en annen uten å merke det.

Hva som egentlig skjer er ukjent

Alt vi ser er basert på biblioteket som alle bruker, det er en standardisert måte å vise oss ting og symboler. Det finnes et stort sett med tilfeldige presentasjoner som alle bruker dersom de er interessert og som vi stadig utvider. Effekten er såkalt synestesi der vi setter sammen flere sanser og lager nye effekter som stadig nye mutasjoner eller kombinasjoner. Man ser at presentasjonen som er tilgjengelig for oss utvides hele tiden.

Programmet er laget slik at vi hele tiden kan komme videre i vår utvikling, men vi må følge reglene i programmets logikk så vi ikke dør. Å dø er også her å vise manglende fitness eller evne til å komme videre. Når man blir tatt bort avbrytes ens rolle i utviklingen. Samtidig er det enkelte menneskes verdi stor for det kan bruke ukjente funksjoner i matrisen og vise vei til nye metoder som ingen har brukt før, og som da kan legges inn i det felles biblioteket av funksjoner.

Vi vet ikke hva som skjer med den enkelte etter døden, men vi inngår alle i et univers som lever videre uansett hva som skjer. Vi kjenner ikke programvarens funksjonelle ytterpunkter eller ekstreme verdier. Vi må også anta at programvarens funksjoner og databaser kan endres.

Blir hjernen stadig mindre fordi programmet blir bedre?

Det store datasystemets bibliotek har alt

Alt som skjer påvirker den videre utvikling og fører informasjon tilbake til kilden for alt - det store datasystemets bibliotek - og felles informasjon endres hele tiden. Våre handlinger justeres hele tiden i henhold til denne informasjonen - vi er styrt av systemet som via grensesnittet gir oss løpende informasjon. Dette skjer helt fra vi er født i en individualiseringsprosess.

Basisinformasjon i programmet er sannsynligvis laget med muligheter for gode og dårlige handlinger, men vi vet ikke hvilke etiske og moralske regler som er bygget inn i programvaren.

Månen eksisterer bare når du ser den, og alle kan se månen for alle har samme programvare. Vi har bare en oppfattelse i øyeblikket, og vi vet aldri hva som kommer i neste øyeblikk. Det som har skjedd har ingen interesse hvis det ikke er tatt vare på for å utvikle programvaren. Rom, tid og fysiske objekter er ikke fundamentale, og matematikk gir ingen forklaringer, bare nye teorier. Teknikk for programvare med presentasjoner kan forklare alt, og det vi trenger er nye praktiske begreper som kan vise oss det som foregår.

Vi kan eksperimentere oss fram til sannheten

Konkrete eksperimenter for å komme videre kan fravriste maskinene og programvaren dens hemmeligheter, ett skritt om gangen. Her ligger den store utfordringen.

Har du noen gode forslag til hvordan vi skal komme videre? Det kan hende at vi ikke får komme for nær løsningen, at vi skal leve uten å forstå sammenhengene i universet.