Ensomheten i meg

Den sitter ofte i halsen, som en vond klump, den følelsen av at det er en blokkering som jeg ikke kan svelge. Noen ganger forflytter den seg og setter seg som en hjelm rundt hodet mitt.

Det verker i kroppen, det er negativiteten som hamrer. Står og banker høyere og høyere og roper av all sin makt at den vil ut. Jeg stenger den inne. Låser den fast. Den får ikke lov til å slå rot.

Jeg lar meg ofte bevege når jeg ser andres glede, men på mine egne vegne kan jeg ikke gledes. Det er ikke så skummelt, når jeg feller en tåre på dine vegne. Mine tårer vil jeg ikke dele, det er min svakhet. Tankene mine deler jeg her, så ingen kan se meg.

Det er vondt når den presser på, ensomheten. Motviljen mot å slippe den fri gjør vondt. Det er en uro i meg om at jeg er sosial som ofte kolliderer med ensomheten. Den liker ikke aksepten, at den tar sin plass. Det er en evig kamp. Noen ganger knekker jeg. Bak lukkede dører er det trygt. Der ingen kan se og ingen kan høre min kamp mot meg selv.

Alene er jeg ingen. Mine tanker styrer meg, mine handlingsmønstre og mine strategier, det er mitt forsvar. Det stenger deg ute, slik at du ikke skal slippe inn og se hvor ensom jeg er. Prøver å finne muligheter, nye veier og stier. Jeg vil være fri, i alle mine følelser. Ikke stenge noen ute. Ikke undertrykke noen.

I min egen energi blokkerer jeg bare meg selv. Min ensomhet kveler meg og hindrer meg i å lykkes, der jeg egentlig kan gjøre akkurat hva jeg vil.

Jeg vil ikke være tom. Sårbarhet trykker meg ned og gjør meg nedslått.

Hvorfor er vi så ensomme selv om det er så mange av oss?

Det er jeg som bestemmer over mitt liv, hvorfor presser de oss så hardt?

Les mer her:

Les flere artikler på NyttNorge. Se emnene våre og bruk søkefunksjonen. Stopp, tenk og gjør det.